Kanskje hvis dette bloginnlegget er morsomt nok at noen vil elske meg

Fra xkcd.

Julepuke

Puke, jeg blir så totally kvalm av alle de ekle folkene som bare snakker om julebrus hele tiden. Ooooo, julebrus er så godt, ooooo, når julebrusen kommer VET du at julen er der(sies med ekkelt smil om munnen), ooooo, julebrus er så forfriskende.

Here's a secret, suckers: Julebrus er bare vann, noe rødt, sukker og kullsyre. Hvordan kan noen like det? Det er akkurat som de ekle fyrstekakene som de hadde på Nille i gamle dager når jeg var ung. De til 19.90 som var laget av stearinlysrester, gamle doruller og tanntråd. Julebrus er for brus det Nillefyrstekaken er for kakeverden. Eller som Lena Alexandra er for musikkverden, eller det Adam Sandler er for filmverden, eller Ari Behn er for litteraturverden.

Og hva ER det med det derre " når julebrusen kommer VET du at julen er her"-pjattet? Herregud, mennesker! Julebrusen kommer i august, rett før skolen begynner igjen! Og julen er bare en teit komersiell ufunksjonell emosjonell betent graut uansett! alle vet at Jesus(som er en dame) ble født i Januar! Og du får faen ikke noe gave av meg til jul, og hvis du får en gave skal det være forgiftet julebrus!

Så fuck julebrus! og fuck sånn teit "ooo, grahns julebrusen er best!" DET ER AKKURAT DEN SAMME JULEBRUSEN UANSETT HVOR DEN KOMMER IFRA! Dette er ikke et stort debattmoment! Jeg hater, hater, hater når freaky emofreaks sitter og diskuterer til den store gullmedaljen om hvilken julebrus som er best. Hint: Julebrus er IKKE en nøye gjennomtenkt, veldig ulik oppskrift! Det er det samme, uansett! Gawd! Get yourselves some lives!

Ghost pigments on a scaly line

Hun går liksom forbi meg, med ryggen til, og jeg vet ikke hva hun heter. Jeg ser bare bakhodet, hårfargen helt ubestemmelig. I ettertid har jeg ingen anelse om det var musebrunt eller flaskeblondt. Hun kan være en Kristine. Kanskje en Silje. En Kitty under rette betingelser.

Det er iskaldt, for plutselig kom vinteren, og når jeg går bak henne for å komme meg til skolen hveser jeg ut store spøkelsesaktige ekshalasjoner, skygger og figurer leker i røyken som siver utfra neseborene mine, og jeg tenker på at jeg holder på å dø fordi jeg er så kald, og jeg tenker på at jeg ikke klarer å få boken min til å virke, og jeg tenker på en teit reklame jeg så i går, og jeg ler litt, for jeg tenker på noe morsomt, kanskje det er puke, puke, puke, eller noe annet. Jeg vet ikke.

Helene eller Anita eller hva hun heter går foran meg, og plutselig.

Plutselig.

Faller skjerfet hennes av ranselen.

Det faller raskt, tungt. Med overraskende mye lyd. Mot den kalde asfalten med isrim mellom asfaltporene.

Hun ser det ikke. Hører det ikke. Og Hilde fortsetter å gå.

Jeg stopper i stegene mine, ikke raskt nok til at det kan dektekteres, ikke raskt nok til at det ser freaky ut, for det er like totally viktig at ingen tror jeg er freaky eller totally en stalker. Men jeg stopper, fryser til bister is mellom alle folkene som skal på skolen tidlig om morgenen.

Og jeg vet, mens jeg konfronteres med det hvite skjerfet som ligger på bakken, mens jeg konfronteres med de iskalde spøkelsespigmentene som er sydd inn i fibrene som sølvtråder; jeg vet at jeg ikke kommer til å løpe etter henne.

Akkurat i det jeg begynner å gå igjen, akkurat etter jeg løsriver meg fra den lille forsteinelsen min ser jeg rett inn i en dames øyne. Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter, om hun liker sm eller tenner på isoporbiter formet som kjønnsorganer. Jeg vet null om henne.

Men idet blikkene våre lenkes sammen, igjen bare i et brøkdel av et sekund, så forstår jeg at hun også så skjerfet falle.

Og vi vet, begge to, akkurat samtidig, at vi er av samme natur.

Hun snur seg, denne damen, og går til venstre. Jeg ser så vidt på ryggen hennes og det hvite skjerfet idet jeg tar til høyre.

Jeg kommer aldri til å følge etter noen som mister et skjerf.

Aldri.

Prettiest mess you've ever seen

Herregud, jeg hater homoer! Ekle, prydkarper med paljetterrusbrusdrikkendemedsugerør. Puke, puke, puke! Det verste med alle former for stereotyper og klisjeer er at de som oftest er sanne. Ikke for alle, ikke alltid. Men ofte. Litt for ofte.

Finnes det noe mer kjedelig og uoppfinnsomt i denne utrolige verden hvor du kan være hva som helst, enn å være en stereotype? Når du kan gå med farger trer du bare en platt, varm, stikkende, nikotinfarget genser over skuldrene. DET er en stereotype.

Jeg orker ikke å gå i detaljer hvorfor jeg fikk dette utbruddet. Det betyr ingenting, egentlig. Det som betyr noe er at jeg har drukket sammenhengende i totally tre dager, og det er totally mye for å være meg. Og nå har jeg raspet opp halsen min, og jeg hoster opp noe greier som jeg er rimelig sikker på er biter av mandlene mine.

Totally mcfreaky!

Og jeg føler at denne bloggen bare handler om at jeg klager og sier at jeg totally luv PJ Harvey, så jeg skal ikke snakke om hvor mye jeg elsker 4 Track demos og Is this Desire.

Her er et gammelt bilde av Luna-hund.

Okay, så det er på norsk nå

Jeg tror kanskje jeg skal skrive denne bloggen på norsk, fra nå av. Når jeg begynte å skrive i denne delikate saken, var engelsk mer "moi toungue due Recheloir"( Det var bare noe jeg fant på, men det hørtes fint ut, nescafe?). Uansett, jeg tror den skal være på norsk fra nå av. Ikke akkurat som om det har noe som helst å si lizm, whether denne patetiske bloggen er på norsk eller engelsk. Whatever.

Jeg fant et dikt fra bok nummer to som jeg nettopp så litt igjenom:

SKADI
By Richard Evans Baye
She entered the reception like some minor abrasion
A wound in the centre of the universe
Legs like milky tree-stems
Hair even whiter still

She makes me think of some mythological
Creature
A siren, a goddess, a valkyre
Banshee
She drags me to Norse peaks
with bone-like dust on the tops
She drags me into wind that screams
She drags me to Viking thieves

Like that Norse Goddess
Skadi
A giantess of frigid blight
Her white hair is a flutter
As she moves down the reception-hall, closer to sight

She asks me for a room
It’s on fourth floor
Her voice is still as she thanks me

I think about the name
Skadi
That someone told me that
“skade”
Is the Norwegian word for
Harm

If she is the harming or the harmed
I do not know
The bet is on a fair share of both
But what is sure is that there is great
PainUnder her black, silky cloth

She vanishes into the elevator
The machinery carrying the weight
Of A
God

Later she flutters, returns
Her hair like Medusa’s snakes
Strands moving around, the shade of many milks
A tear gathers in her eye
Skadi blinks
Colorless arms creates gales of fury
Skadi’s steps upon the cold rocks
The eerie sounds of keys in locks
A trail follows her
Cosmic, glittering, lethal, glacial

Frost

Plutselig kom jeg tilbake til den tiden jeg skrev bok nummer to. Det livet virker livsaldre siden, fjernt og hundrevis av mil borte. Nesten en fantomsmerte.

Weird how time disstorts things.