Ghost pigments on a scaly line
Hun går liksom forbi meg, med ryggen til, og jeg vet ikke hva hun heter. Jeg ser bare bakhodet, hårfargen helt ubestemmelig. I ettertid har jeg ingen anelse om det var musebrunt eller flaskeblondt. Hun kan være en Kristine. Kanskje en Silje. En Kitty under rette betingelser.
Det er iskaldt, for plutselig kom vinteren, og når jeg går bak henne for å komme meg til skolen hveser jeg ut store spøkelsesaktige ekshalasjoner, skygger og figurer leker i røyken som siver utfra neseborene mine, og jeg tenker på at jeg holder på å dø fordi jeg er så kald, og jeg tenker på at jeg ikke klarer å få boken min til å virke, og jeg tenker på en teit reklame jeg så i går, og jeg ler litt, for jeg tenker på noe morsomt, kanskje det er puke, puke, puke, eller noe annet. Jeg vet ikke.
Helene eller Anita eller hva hun heter går foran meg, og plutselig.
Plutselig.
Faller skjerfet hennes av ranselen.
Det faller raskt, tungt. Med overraskende mye lyd. Mot den kalde asfalten med isrim mellom asfaltporene.
Hun ser det ikke. Hører det ikke. Og Hilde fortsetter å gå.
Jeg stopper i stegene mine, ikke raskt nok til at det kan dektekteres, ikke raskt nok til at det ser freaky ut, for det er like totally viktig at ingen tror jeg er freaky eller totally en stalker. Men jeg stopper, fryser til bister is mellom alle folkene som skal på skolen tidlig om morgenen.
Og jeg vet, mens jeg konfronteres med det hvite skjerfet som ligger på bakken, mens jeg konfronteres med de iskalde spøkelsespigmentene som er sydd inn i fibrene som sølvtråder; jeg vet at jeg ikke kommer til å løpe etter henne.
Akkurat i det jeg begynner å gå igjen, akkurat etter jeg løsriver meg fra den lille forsteinelsen min ser jeg rett inn i en dames øyne. Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter, om hun liker sm eller tenner på isoporbiter formet som kjønnsorganer. Jeg vet null om henne.
Men idet blikkene våre lenkes sammen, igjen bare i et brøkdel av et sekund, så forstår jeg at hun også så skjerfet falle.
Og vi vet, begge to, akkurat samtidig, at vi er av samme natur.
Hun snur seg, denne damen, og går til venstre. Jeg ser så vidt på ryggen hennes og det hvite skjerfet idet jeg tar til høyre.
Jeg kommer aldri til å følge etter noen som mister et skjerf.
Aldri.
Det er iskaldt, for plutselig kom vinteren, og når jeg går bak henne for å komme meg til skolen hveser jeg ut store spøkelsesaktige ekshalasjoner, skygger og figurer leker i røyken som siver utfra neseborene mine, og jeg tenker på at jeg holder på å dø fordi jeg er så kald, og jeg tenker på at jeg ikke klarer å få boken min til å virke, og jeg tenker på en teit reklame jeg så i går, og jeg ler litt, for jeg tenker på noe morsomt, kanskje det er puke, puke, puke, eller noe annet. Jeg vet ikke.
Helene eller Anita eller hva hun heter går foran meg, og plutselig.
Plutselig.
Faller skjerfet hennes av ranselen.
Det faller raskt, tungt. Med overraskende mye lyd. Mot den kalde asfalten med isrim mellom asfaltporene.
Hun ser det ikke. Hører det ikke. Og Hilde fortsetter å gå.
Jeg stopper i stegene mine, ikke raskt nok til at det kan dektekteres, ikke raskt nok til at det ser freaky ut, for det er like totally viktig at ingen tror jeg er freaky eller totally en stalker. Men jeg stopper, fryser til bister is mellom alle folkene som skal på skolen tidlig om morgenen.
Og jeg vet, mens jeg konfronteres med det hvite skjerfet som ligger på bakken, mens jeg konfronteres med de iskalde spøkelsespigmentene som er sydd inn i fibrene som sølvtråder; jeg vet at jeg ikke kommer til å løpe etter henne.
Akkurat i det jeg begynner å gå igjen, akkurat etter jeg løsriver meg fra den lille forsteinelsen min ser jeg rett inn i en dames øyne. Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter, om hun liker sm eller tenner på isoporbiter formet som kjønnsorganer. Jeg vet null om henne.
Men idet blikkene våre lenkes sammen, igjen bare i et brøkdel av et sekund, så forstår jeg at hun også så skjerfet falle.
Og vi vet, begge to, akkurat samtidig, at vi er av samme natur.
Hun snur seg, denne damen, og går til venstre. Jeg ser så vidt på ryggen hennes og det hvite skjerfet idet jeg tar til høyre.
Jeg kommer aldri til å følge etter noen som mister et skjerf.
Aldri.
posted by Alexander at 9:23 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home