Stein
Den gamle mannen ser på fjellet.
Det reiser seg uavbrutt, ensomt og enormt, reiser sitt snøhvite, granitthode mot universet og kosmos. Furer og elver og daler tegner et grusomt, arrogant og vakkert ansikt, et steinfjes, konstant i sin egen forutsigbarhet. Han vet, for han kjenner det på huden i stille sommernetter, de iskalde, arktiske vindene som leker på hodet på det fjellet. De herjer over skuldrene hans, over de tre stubbene som en gang var fingre, over det nakne, åpne hullet der det skulle vært nese.
Den gamle mannen, hud som lær, solskadet, godartet hudkreft som klatreeføy oppover øynene; den gamle mannen kjenner fjellet. Han kjenner sprekkene, han kjenner de iskalde elvene, de store slettende som om våren vokser til liv med gress og gule blomster. Han kjenner de skjulte, ukorrupte mineralinnsjøene der hvor det bare er en moseliknende, algevekst som dekker bunnen, som tapestri, som mørkegrønne vever som sakte, sakte, sakte danser i strømmen.
Han kjenner grensen, det magiske, forflytende område; udefinerbart men alikevel alltid tilstede, den grensen der det golde viddelanskapet forfrostes til arktiske isbreer, hvor stormer så kalde som månen herjer.
Det stedet hvor snøen kommer, store krystaller, lukten av ozon, brennende som uren røyk, den lette luften som nesten blir til skyer.
Han og fjellet, bundet sammen, ubønnhørlig på en måte han ikke har vokabular eller interesse i å formulere. Stein, metalliske blodårer under den sprukne fjellhuden, som hans egen hud, ru og herjet og eldgammel, hans hender som fjellets never, hans hjerte som fjellets hjerte, metallisk og flytende, dypt begravet, holdt i sjakk som en hemmelighet.
Og han spør seg, som han gjør, når han stirrer på fjellet, hypnotisert og fortrollet og bergtatt, når han kjenner gåsehuden bre seg langs armene, oppover brystet, når han kjenner, i et stakket øyeblikk, den velkjente kulden som nesten tok livet hans, kulden som omfavner ham som en kvinne han elsket en gang for lenge, lenge siden; han spør seg selv om dette er begjær.
Er dette begjær?
Han tar en neve med stein, langs fjellets fot, der det finnes trær, våt og mørk skog. Han tar en neve med stein og holder dem hardt i neven, helt til en hvithet blør på knokene.
Han holder hardt, hardt, hardt. Redd for å gi slipp.
Og han tenker:
dette er litt av deg.
Og nå eier jeg deg.
Det reiser seg uavbrutt, ensomt og enormt, reiser sitt snøhvite, granitthode mot universet og kosmos. Furer og elver og daler tegner et grusomt, arrogant og vakkert ansikt, et steinfjes, konstant i sin egen forutsigbarhet. Han vet, for han kjenner det på huden i stille sommernetter, de iskalde, arktiske vindene som leker på hodet på det fjellet. De herjer over skuldrene hans, over de tre stubbene som en gang var fingre, over det nakne, åpne hullet der det skulle vært nese.
Den gamle mannen, hud som lær, solskadet, godartet hudkreft som klatreeføy oppover øynene; den gamle mannen kjenner fjellet. Han kjenner sprekkene, han kjenner de iskalde elvene, de store slettende som om våren vokser til liv med gress og gule blomster. Han kjenner de skjulte, ukorrupte mineralinnsjøene der hvor det bare er en moseliknende, algevekst som dekker bunnen, som tapestri, som mørkegrønne vever som sakte, sakte, sakte danser i strømmen.
Han kjenner grensen, det magiske, forflytende område; udefinerbart men alikevel alltid tilstede, den grensen der det golde viddelanskapet forfrostes til arktiske isbreer, hvor stormer så kalde som månen herjer.
Det stedet hvor snøen kommer, store krystaller, lukten av ozon, brennende som uren røyk, den lette luften som nesten blir til skyer.
Han og fjellet, bundet sammen, ubønnhørlig på en måte han ikke har vokabular eller interesse i å formulere. Stein, metalliske blodårer under den sprukne fjellhuden, som hans egen hud, ru og herjet og eldgammel, hans hender som fjellets never, hans hjerte som fjellets hjerte, metallisk og flytende, dypt begravet, holdt i sjakk som en hemmelighet.
Og han spør seg, som han gjør, når han stirrer på fjellet, hypnotisert og fortrollet og bergtatt, når han kjenner gåsehuden bre seg langs armene, oppover brystet, når han kjenner, i et stakket øyeblikk, den velkjente kulden som nesten tok livet hans, kulden som omfavner ham som en kvinne han elsket en gang for lenge, lenge siden; han spør seg selv om dette er begjær.
Er dette begjær?
Han tar en neve med stein, langs fjellets fot, der det finnes trær, våt og mørk skog. Han tar en neve med stein og holder dem hardt i neven, helt til en hvithet blør på knokene.
Han holder hardt, hardt, hardt. Redd for å gi slipp.
Og han tenker:
dette er litt av deg.
Og nå eier jeg deg.
posted by Alexander at 7:03 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home