And through the life force and there goes her friend

Det er ørken. Det er stille. Det er tundra.

Fremmede, livløse månelandskap. Kalde, og golde og gudsforlatte.

Og et eller annet sted, til en eller annen tid brytes stillheten. En tone. En akkord. Det er ikke en melodi enda. Bare et ord, bare en hvisken. Bare en liten del av tundraen som smelter. Bare en regndråpe i ørkenen.

Du vet du ikke kan stoppe det. Du vet du er maktesløs. Du kastes ut i strømmen, i fiskestimer, blandt undervannstang som likfingre, blant merkelige vekster og dyr.

Og du vet du er ubeskyttet, naken. Du vet du ikke kan gjøre noe annet enn å holde pusten, løfte hodet, rette ryggraden rett som en stang. Du vet du kommer til å ønske du var død. Du vet du kommer til å skrike, gråte, le, elske, bli elsket, hate, bli hatet. Du vet du kommer til å få blåmerker, hevelse, spytt, blod. Infeksjoner. Rekonvalesens.

Du vet at du ikke kan stoppe det.

Det er dette som er livet.

I sin enestående, komplekse, forferdelig irriterende, frustrerende og skjønne enkelhet.

Du er en opprivende gnist. Ordet som bryter den store stillheten, dråpen i ørkenen som firgjør et voldsomt liv rett under sanden. Du er gresset som vokser på tundraen.

Det er lett å være negativ, å miste troen på livet. Det er lett å la hjertet visne, å la seg selv dø. Det er lett å gi seg selv til maktesløsheten, å se polisene smelte, å se seg selv bli til aske.

Men du, kjære, vakre lille menneske, navnløs, nyfødt. Du, nesten mitt eget barn, du, en opprivende gnist, en enestående strålende frigjøring av kosmisk liv.

Du; du fyller meg med håp. Og liv.

Velkommen til livet. Det kommer til å bli en interessant reise:D

Gratulerer masse Cassandra. Du kommer til å bli en god mor.

Alex