Hun tar tak i skjorten hans
,og samler det himmelblå skjortestoffet i de skjelvende fingrene sine. Samler store håndfuller med blå hud. Han river seg løs. I et voldsomt utløp kommer hun seg til døren, tar nøkkelen og vrir om. Døren låses igjen med et hult klikk. Gi meg nøkkelen, din forbanna hore. Ikke dra, skriker hun. I ansiktet hennes: mascara skrudd utover alt som gammelt blekk på en plakat i et forblåst gatehjørne, ensomt, vått, rått. Munnen hennes: flerret til et desperat snerr, slik ulver forvrenger sine primitive ansikt når de vet, vet, vet at de er overmannet. Alt han ser er munnen hennes, tennene hennes, tungen hennes. Og øynene. Flerret åpne.
Gi meg den jævla nøkkelen. Nå! Hyler han. Jeg vil aldri se deg igjen, ditt forbanna vrak. Han tar et steg mot henne, men hun stiger med uvøren, umenneskelig fart bak stuebordet. Du kan ikke dra. Tårer strømmer nedover ansiktet, underleppen dirrende som en forbanna mandolinstreng. Hun holder nøkkelen så hardt at knokene hennes blør hvitt. Hvis du ikke gir meg den nøkkelen kommer jeg til å knuse dette bordet!
Ansiktet hennes endrer seg plutselig. Hun reiser seg høyreist. Låser ham i blikket sitt. Du får ikke lov til å dra. Du skal bli her. Han fnyser av henne. Spytter nesten på henne. Men. Men. Men det er noe, noe der, noe i de store øynene hennes, i øyekroken. Et tau. Han klatrer opp tauet, inn i øynene hennes, inn bak øynene. Og der ser han. Han ser at hun mener det. Leppene hans: formet i et hånlig snerr. Visner. Du får ikke dra. Du blir aldri kvitt meg. Du skal sleike sårene mine rene. For alltid. Og hun åpner den knytte neven sin. Åpner den mot flombelysningen i taket. Og der. En åpen håndflate. Tom. Ingen nøkkel.
En dyp fure mellom brynene hans. På pannen. Han stiger bort fra bordet, bort fra henne. Mot døren. Fingrene hans folder seg rundt messinghåndtaket som en kjøttetende sumpplante rundt en flue. Døren er låst. Han snur seg mot henne og ser henne tre frem fra gjemmestedet sitt. Stige frem fra bak bordet.
Jeg ville kutte av deg beina. Sier hun. Sier hun. Slik at du ikke kan flykte fra meg.
Gi meg den jævla nøkkelen. Nå! Hyler han. Jeg vil aldri se deg igjen, ditt forbanna vrak. Han tar et steg mot henne, men hun stiger med uvøren, umenneskelig fart bak stuebordet. Du kan ikke dra. Tårer strømmer nedover ansiktet, underleppen dirrende som en forbanna mandolinstreng. Hun holder nøkkelen så hardt at knokene hennes blør hvitt. Hvis du ikke gir meg den nøkkelen kommer jeg til å knuse dette bordet!
Ansiktet hennes endrer seg plutselig. Hun reiser seg høyreist. Låser ham i blikket sitt. Du får ikke lov til å dra. Du skal bli her. Han fnyser av henne. Spytter nesten på henne. Men. Men. Men det er noe, noe der, noe i de store øynene hennes, i øyekroken. Et tau. Han klatrer opp tauet, inn i øynene hennes, inn bak øynene. Og der ser han. Han ser at hun mener det. Leppene hans: formet i et hånlig snerr. Visner. Du får ikke dra. Du blir aldri kvitt meg. Du skal sleike sårene mine rene. For alltid. Og hun åpner den knytte neven sin. Åpner den mot flombelysningen i taket. Og der. En åpen håndflate. Tom. Ingen nøkkel.
En dyp fure mellom brynene hans. På pannen. Han stiger bort fra bordet, bort fra henne. Mot døren. Fingrene hans folder seg rundt messinghåndtaket som en kjøttetende sumpplante rundt en flue. Døren er låst. Han snur seg mot henne og ser henne tre frem fra gjemmestedet sitt. Stige frem fra bak bordet.
Jeg ville kutte av deg beina. Sier hun. Sier hun. Slik at du ikke kan flykte fra meg.
posted by Alexander at 10:58 PM
3 comments
