Monday, December 24, 2007

Can you see my pocket knife?

Dette skal egentlig være et innlegg om jul og hvordan julen egentlig ødelegger for det som skal være jul, du vet, sånn Disneyjul-ting, og om hvordan folk prøver å kompansere for hvordan de hele tiden taper og taper og skuffer og skuffer ved å kjøpe de beste og dyreste gavene, de fineste juletrærne, de beste pinnekjøttpinnene fra rasesauer i fuckings Hallingdal, dyrket på organisk dyrkede røbeter og turnips fra Arigada eller et annet krigslammet, afrikansk land.

Men det gidder jeg ikke.

En kan si mye rart om julen, mye har blitt sagt før. Mye bra, mye dårlig, meste parten helt greit artikulert, slik det er om det meste. Men akkurat nå vil jeg helst si:JEG ER SÅ FORBANNA METT!!!!!

Helvete, jeg skal 2tally aldri spise igjen! Jeg dør, jeg dør, jeg dør!

En god og asketisk jul til alle kjente/ukjente.

Saturday, December 08, 2007

Stein

Den gamle mannen ser på fjellet.

Det reiser seg uavbrutt, ensomt og enormt, reiser sitt snøhvite, granitthode mot universet og kosmos. Furer og elver og daler tegner et grusomt, arrogant og vakkert ansikt, et steinfjes, konstant i sin egen forutsigbarhet. Han vet, for han kjenner det på huden i stille sommernetter, de iskalde, arktiske vindene som leker på hodet på det fjellet. De herjer over skuldrene hans, over de tre stubbene som en gang var fingre, over det nakne, åpne hullet der det skulle vært nese.

Den gamle mannen, hud som lær, solskadet, godartet hudkreft som klatreeføy oppover øynene; den gamle mannen kjenner fjellet. Han kjenner sprekkene, han kjenner de iskalde elvene, de store slettende som om våren vokser til liv med gress og gule blomster. Han kjenner de skjulte, ukorrupte mineralinnsjøene der hvor det bare er en moseliknende, algevekst som dekker bunnen, som tapestri, som mørkegrønne vever som sakte, sakte, sakte danser i strømmen.

Han kjenner grensen, det magiske, forflytende område; udefinerbart men alikevel alltid tilstede, den grensen der det golde viddelanskapet forfrostes til arktiske isbreer, hvor stormer så kalde som månen herjer.

Det stedet hvor snøen kommer, store krystaller, lukten av ozon, brennende som uren røyk, den lette luften som nesten blir til skyer.

Han og fjellet, bundet sammen, ubønnhørlig på en måte han ikke har vokabular eller interesse i å formulere. Stein, metalliske blodårer under den sprukne fjellhuden, som hans egen hud, ru og herjet og eldgammel, hans hender som fjellets never, hans hjerte som fjellets hjerte, metallisk og flytende, dypt begravet, holdt i sjakk som en hemmelighet.

Og han spør seg, som han gjør, når han stirrer på fjellet, hypnotisert og fortrollet og bergtatt, når han kjenner gåsehuden bre seg langs armene, oppover brystet, når han kjenner, i et stakket øyeblikk, den velkjente kulden som nesten tok livet hans, kulden som omfavner ham som en kvinne han elsket en gang for lenge, lenge siden; han spør seg selv om dette er begjær.

Er dette begjær?

Han tar en neve med stein, langs fjellets fot, der det finnes trær, våt og mørk skog. Han tar en neve med stein og holder dem hardt i neven, helt til en hvithet blør på knokene.

Han holder hardt, hardt, hardt. Redd for å gi slipp.

Og han tenker:

dette er litt av deg.

Og nå eier jeg deg.

Saturday, December 01, 2007

And through the life force and there goes her friend

Det er ørken. Det er stille. Det er tundra.

Fremmede, livløse månelandskap. Kalde, og golde og gudsforlatte.

Og et eller annet sted, til en eller annen tid brytes stillheten. En tone. En akkord. Det er ikke en melodi enda. Bare et ord, bare en hvisken. Bare en liten del av tundraen som smelter. Bare en regndråpe i ørkenen.

Du vet du ikke kan stoppe det. Du vet du er maktesløs. Du kastes ut i strømmen, i fiskestimer, blandt undervannstang som likfingre, blant merkelige vekster og dyr.

Og du vet du er ubeskyttet, naken. Du vet du ikke kan gjøre noe annet enn å holde pusten, løfte hodet, rette ryggraden rett som en stang. Du vet du kommer til å ønske du var død. Du vet du kommer til å skrike, gråte, le, elske, bli elsket, hate, bli hatet. Du vet du kommer til å få blåmerker, hevelse, spytt, blod. Infeksjoner. Rekonvalesens.

Du vet at du ikke kan stoppe det.

Det er dette som er livet.

I sin enestående, komplekse, forferdelig irriterende, frustrerende og skjønne enkelhet.

Du er en opprivende gnist. Ordet som bryter den store stillheten, dråpen i ørkenen som firgjør et voldsomt liv rett under sanden. Du er gresset som vokser på tundraen.

Det er lett å være negativ, å miste troen på livet. Det er lett å la hjertet visne, å la seg selv dø. Det er lett å gi seg selv til maktesløsheten, å se polisene smelte, å se seg selv bli til aske.

Men du, kjære, vakre lille menneske, navnløs, nyfødt. Du, nesten mitt eget barn, du, en opprivende gnist, en enestående strålende frigjøring av kosmisk liv.

Du; du fyller meg med håp. Og liv.

Velkommen til livet. Det kommer til å bli en interessant reise:D

Gratulerer masse Cassandra. Du kommer til å bli en god mor.

Alex