Mamma sin hage

Mamma tok med seg tre unger(som snart skulle bli fire) og flyttet inn i et rekkehus hun egentlig ikke hadde råd til, uten utdannelse, uten familie, uten venner. Hun jobbet seg til to senebetennelser på et massasjeinstitutt ni timer hver dag, med tre barn som var mellom 8 og 14 år gamle. Det var nesten ingen penger, det var pannekaker tre ganger i uken for å få råd til å kjøpe kjøttdeig de andre dagene. Det var ingen nye klær, ingen nye sko, ingen nye møbler.

Hagen utenfor rekkehuset var en grusplatting med et stort hull, uten mold, uten planter, uten blomster. Det var ikke så mye en hage som en liten parkeringsplass med støv, sand og grus.

En ørken som ble til voldsomme sandstormer ved et lite vindkast, en grussavanne med bare spinkle, krasse gresstrå.

Mamma kjøpte et halvt lastebilplan med mold, med skitten, stinkende, sur jord. Myrjord, kravlende med gamle røtter, med barkbiter, med halvfordøyde, halvnedbrutte kvister som anorektiske hender og bein, utmagret, sultne, halvdøde. Akkurat som henne.
En helg, etter ni timer på jobb, med en og en halv senebetennelse spadde hun jorden i fossende regn. Den eneste beskyttelsen hennes var en muggen, hullete regnjakke. Alene med en lånt spade, alene med et halvt tonn jord og en gjørmete grusshage. Spadetak for spadetak, gram for gram med sur jord. Hver eneste kraftanstrengelse målt i muskelutmattelse, i gisp, i iskalde føtter, i såre, såre, såre armer og skuldre.
Etter tre dager i regn, i søle, i total fysisk utmattelse hadde hun fylt hagen med jord.

Ingenting ville vokse i jorden. Hun fikk til slutt potetplanter til å vokse, såvidt, halvutmattete, hengende stilker og blader, gispende, hvite potetblomster. Knudrete, morkne poteter. Hun lot disse vokse, i et år, i et år til. Hun kalket jorden. Hun ventet.

Etter noen år rev hun opp potetplantene, rev opp røttene deres igjen, bøyd halvnaken i brennende sommersol, kuet og solbrent i ferien, rivende med senete armer og seige bisceps, løftende på blader, kvister, hver eneste lille potetrot som minte henne for mye om menneskehår. Det var som om hun rev opp mer enn bare poteter. Øynene hennes var våte, fjerne, full av smerte, full av ting hun snakket om bare i stillhet, ting hun bare tenkte for seg selv.

Hun utslettet potetplantene etter at de hadde gjort jorden mykere, bløtere.

Så plantet hun gress, et tre der hullet i grushagen hadde vært. Hun tok en høytrykksspyler og sprøytet bort mose som vokste på steinplattingene, plantet fire typer roser, plantet redikker, plantet små, vakre jordbærplanter.

Nå, mange år senere, etter enda et barn og mange søvnløse netter står hagen i full blomstring, full av sjeldne rosetyper og potter fylte med små, vakre blomster som vokser unikt og forsiktig, uvant med varmen og den gode jorden i den lille hagen utenfor rekkehuset.