La meg fortelle om sluket mitt

Sluket mitt på badet ble tett.

Jeg bor i et østblokkhybelkompleks fra 1700-tallet. Antall mennesker(and I use the term losely) som har brukt dette rommet og nettopp badet som jeg nå kaller mitt bad er sikkert astronomisk. Har du noen gang tenkt skikkelig over hvordan du bare er kvasi-nedbrutt organisk materiale? Akkurat nå mens du leser dette skiller huden din bort døde hudceller, mikropartikler som blir airborn, suspenderes på usynlige, ikke-skimtbare luftstrømninger. Og det er bare huden din.

Alle de som har bodd her siden 1500-tallet og benyttet nettopp MITT do til gudene vet hva har derfor ekskretert sine hudceller, sine kjønnsceller, hudsekker, talg sprutet på speilet, ørevoks og alle de andre komponentene en nihilistisk kan kalle et menneske. Sluket på badet mitt ble tett. Og jeg viste umiddelbart at samtlige år med andre folks voldtekt av doen har nå kulminert i sluket; en dusj hver dag(ja, jeg har ikke separat sluk til dusjen, alt går ned i samme høl), to tannpusser, tre-fem ulike håndvasker og samtlig annet i mange år er dømt til å sette sine spor. Så nå ble sluket mitt tett. Tett av alle disse menneskenes synder. Eller noe.

La meg fortelle om sluket mitt. Det er et slikt et våtsluk som oldemor har i vaskekjelleren sin(og det sier egentlig alt). Denne type sluk er konstant fylt med vann, et sjakktrekk av en strategisk plan for bedre hygiene. Et yrende miljø for samtlige bakterier, sopp, prokarya fra fordums tider.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne leve med et tett sluk, der jeg stod, naken ut av dusjen, vann utover gulvet, sluket potte tett. Jeg var trøtt og sur og ville bare legge meg, og tankekapasiteten min var nok ikke på topp, for jeg løftet bare på risten og tok hånden ned i det våte sluket. Ned, under, dypere, dypere.Det var muligens når jeg kjente hele hånden, opp til håndledded, begravet i en symbiose av svampeaktig, hårete slim at jeg kanskje forstod at dette ikke var noen god ide.Og når jeg først begynte å rote oppi herligheten vokste en myrgass opp. Det hele var nesten bibelsk i sin grusomhet. Vagt annerkjente jeg episodens groteske natur, men jeg var for kvalm til å finne styrken til å le av det(dessuten var jeg alene, og hvem er det som sitter med hele jævla hånden begravet i slim og ler alene på en søndagsvkveld, liksom)Desperat begynte jeg å klore opp store tjafser med soppmosehybridet som hadde slått seg til der nede, skrape bort menge på mengde med svargrønt slim, i håp om at hvis jeg bare fikk litt tilstrømning med vann så ville hele greien bli suget ned og bort fra livet mitt.

Dessverre ble det bare verre og verre, og svarte flak kom dansende som flortynn, beiksvart papirkonfetti fra sluket, kom sirklende rundt de nakne beina mine der jeg stod krumbøyd over sluket. Snart stod jeg nedsunket i svart blekk, spytt og sæd og hårsekker og halvnedbrutte hudceller fra alle de som har bodd her noensinne.

Typisk meg at jeg måtte få oppvasken, liksom.

Kvasidesperat og på randen av et sammenbrudd stormet jeg mot kjøkkenet, fant en gaffel, og begynte å hamre løs nedi sluket med gaffelen. Lyden av taggene på metallgaffelen som slafser seg inn i slimet hjemsøker meg fremdeles.

Når jeg endelig klarte å få ut all smørjen og vannet kom strømmende ned i sluket følte jeg at jeg aldri kom til å bli den samme igjen. Et eller annet sted, distansert, funderte jeg over om slike ting skjer med noen andre enn meg. Og så ble jeg stående der, merket av svart og mosegrønn og gallegult, en levende tapestri av andre menneskers bortkastede liv.

Til slutt måtte jeg bare kaste gaffelen. Jeg ble for freaket ut med tanken på at hver gang jeg i fremtiden kom til å bruke en gaffel, så kunne det være nettopp denne jeg satt og spiste av.

Jeg føler det er en slags lekse her, et eller annet sted.