Om å dø på innsiden

Jeg orker ikke å ta en FORBANNA gasskromatografbestemmelse av indre standard EN gang til!!!

La oss spole litt tilbake* fancy sånn baklengsspoling som er på film og sånne sssssssssshhhh-lyder*. En gasskromatograf er en stor ovn, med en lang, veldig tynn kveil inni som brukes til å bestemme ulike forbindelser(drit i hvordan, du skjønner det ikke uansett).

EEEEnyways. Nå har jeg gjort dette tusen ganger, og hvis jeg må gjøre det EN gang til så skal jeg faen meg kvele meg selv med gasskromatografkolonnen. Men først så skal jeg samle alle som har klart den øvelsen i et gassrom og så skal jeg kvantitativt bestemme DEM med gasskromatografiske metoder. Ha ha, revenge på alle som er bedre enn meg!

Nå skulle de labingeniørene "snakke sammen". Det betyr at resultatet mitt sikkert er heeeelt på styr og er totally like ti promille over gitt verdi, og faenfaenfaen.

Faen.

Why OH why ble jeg ikke bare negledesigner?

Frø

Det er fire frø i den åpne håndflaten hennes. Skjelvende fingre plukker ett av de fire frøene opp, lukker med to tynne, avlange fingertupper rundt den voksaktige overflaten. Hun planter den på leppene, mellom dem, biter med fortennene, sluker frøet med den mest voldsomme forsiktighet hun kan påkoste seg. Så gjør hun det samme igjen. Og igjen. Og igjen.

Hun har alltid følt seg forfulgt av speil. Hun har alltid hatet og elsket dem, på samme måte som hun hater og elsker seg selv, og på samme måte som hun endrer speilet rundt den nakne aksen av den nakne kroppen hennes, endrer hun den nakne kroppen sin rundt speiloverflatene. Tingen med Narcissius var ikke at han var så forbanna forelsket i seg selv at han ikke kunne se bort. Tingen med Narcissius var det at han hatet seg selv. Han hatet seg på en måte som også er kjærlighet. Narcissius var forelsket i det verste i ham selv. Det var derfor han druknet.

Hun kan aldri drukne i speiloverflatene sine. Aldri.

Sengen hennes sluker henne levende og rå, og madrassen blir klissete i sin egen skumgummivirkelighet. Hun klarer ikke å løfte på hodet, og håret er klistret til puten. Hun er mer sliten enn hele menneskeheten til sammen. Det gnager i beina hennes, som små dyr, som små, blinde krepsdyr i månelyset, og øynene blinker fra et sted langt borte, et sted i hodet hennes hvor det bare er fred. Hun trenger ikke lys, eller renselse eller skjønnhet. Bare fred.

På en måte er hun mer levende enn noen gang før, når hun står i dusjen og kjenner vannet strømme over henne, for utslitt til å bevege seg, stående likstille som en statue. Fingrene hennes, skjelvende og iskalde, søker over overflaten av det som er henne, kroppen hennes. Hun finner hulrom med glede, bein og ankler og ribbebein. Hun samler huden på hver krok og avskylige del av grotten som er henne, og kjenner omfang av hud.

I speilbildene sine er hun et merkelig fremmed hybrid, en blanding mellom svart maling og polystyrene.