Hun tar tak i skjorten hans

,og samler det himmelblå skjortestoffet i de skjelvende fingrene sine. Samler store håndfuller med blå hud. Han river seg løs. I et voldsomt utløp kommer hun seg til døren, tar nøkkelen og vrir om. Døren låses igjen med et hult klikk. Gi meg nøkkelen, din forbanna hore. Ikke dra, skriker hun. I ansiktet hennes: mascara skrudd utover alt som gammelt blekk på en plakat i et forblåst gatehjørne, ensomt, vått, rått. Munnen hennes: flerret til et desperat snerr, slik ulver forvrenger sine primitive ansikt når de vet, vet, vet at de er overmannet. Alt han ser er munnen hennes, tennene hennes, tungen hennes. Og øynene. Flerret åpne.
Gi meg den jævla nøkkelen. Nå! Hyler han. Jeg vil aldri se deg igjen, ditt forbanna vrak. Han tar et steg mot henne, men hun stiger med uvøren, umenneskelig fart bak stuebordet. Du kan ikke dra. Tårer strømmer nedover ansiktet, underleppen dirrende som en forbanna mandolinstreng. Hun holder nøkkelen så hardt at knokene hennes blør hvitt. Hvis du ikke gir meg den nøkkelen kommer jeg til å knuse dette bordet!
Ansiktet hennes endrer seg plutselig. Hun reiser seg høyreist. Låser ham i blikket sitt. Du får ikke lov til å dra. Du skal bli her. Han fnyser av henne. Spytter nesten på henne. Men. Men. Men det er noe, noe der, noe i de store øynene hennes, i øyekroken. Et tau. Han klatrer opp tauet, inn i øynene hennes, inn bak øynene. Og der ser han. Han ser at hun mener det. Leppene hans: formet i et hånlig snerr. Visner. Du får ikke dra. Du blir aldri kvitt meg. Du skal sleike sårene mine rene. For alltid. Og hun åpner den knytte neven sin. Åpner den mot flombelysningen i taket. Og der. En åpen håndflate. Tom. Ingen nøkkel.
En dyp fure mellom brynene hans. På pannen. Han stiger bort fra bordet, bort fra henne. Mot døren. Fingrene hans folder seg rundt messinghåndtaket som en kjøttetende sumpplante rundt en flue. Døren er låst. Han snur seg mot henne og ser henne tre frem fra gjemmestedet sitt. Stige frem fra bak bordet.

Jeg ville kutte av deg beina. Sier hun. Sier hun. Slik at du ikke kan flykte fra meg.

Mamma sin hage

Mamma tok med seg tre unger(som snart skulle bli fire) og flyttet inn i et rekkehus hun egentlig ikke hadde råd til, uten utdannelse, uten familie, uten venner. Hun jobbet seg til to senebetennelser på et massasjeinstitutt ni timer hver dag, med tre barn som var mellom 8 og 14 år gamle. Det var nesten ingen penger, det var pannekaker tre ganger i uken for å få råd til å kjøpe kjøttdeig de andre dagene. Det var ingen nye klær, ingen nye sko, ingen nye møbler.

Hagen utenfor rekkehuset var en grusplatting med et stort hull, uten mold, uten planter, uten blomster. Det var ikke så mye en hage som en liten parkeringsplass med støv, sand og grus.

En ørken som ble til voldsomme sandstormer ved et lite vindkast, en grussavanne med bare spinkle, krasse gresstrå.

Mamma kjøpte et halvt lastebilplan med mold, med skitten, stinkende, sur jord. Myrjord, kravlende med gamle røtter, med barkbiter, med halvfordøyde, halvnedbrutte kvister som anorektiske hender og bein, utmagret, sultne, halvdøde. Akkurat som henne.
En helg, etter ni timer på jobb, med en og en halv senebetennelse spadde hun jorden i fossende regn. Den eneste beskyttelsen hennes var en muggen, hullete regnjakke. Alene med en lånt spade, alene med et halvt tonn jord og en gjørmete grusshage. Spadetak for spadetak, gram for gram med sur jord. Hver eneste kraftanstrengelse målt i muskelutmattelse, i gisp, i iskalde føtter, i såre, såre, såre armer og skuldre.
Etter tre dager i regn, i søle, i total fysisk utmattelse hadde hun fylt hagen med jord.

Ingenting ville vokse i jorden. Hun fikk til slutt potetplanter til å vokse, såvidt, halvutmattete, hengende stilker og blader, gispende, hvite potetblomster. Knudrete, morkne poteter. Hun lot disse vokse, i et år, i et år til. Hun kalket jorden. Hun ventet.

Etter noen år rev hun opp potetplantene, rev opp røttene deres igjen, bøyd halvnaken i brennende sommersol, kuet og solbrent i ferien, rivende med senete armer og seige bisceps, løftende på blader, kvister, hver eneste lille potetrot som minte henne for mye om menneskehår. Det var som om hun rev opp mer enn bare poteter. Øynene hennes var våte, fjerne, full av smerte, full av ting hun snakket om bare i stillhet, ting hun bare tenkte for seg selv.

Hun utslettet potetplantene etter at de hadde gjort jorden mykere, bløtere.

Så plantet hun gress, et tre der hullet i grushagen hadde vært. Hun tok en høytrykksspyler og sprøytet bort mose som vokste på steinplattingene, plantet fire typer roser, plantet redikker, plantet små, vakre jordbærplanter.

Nå, mange år senere, etter enda et barn og mange søvnløse netter står hagen i full blomstring, full av sjeldne rosetyper og potter fylte med små, vakre blomster som vokser unikt og forsiktig, uvant med varmen og den gode jorden i den lille hagen utenfor rekkehuset.

La meg fortelle om sluket mitt

Sluket mitt på badet ble tett.

Jeg bor i et østblokkhybelkompleks fra 1700-tallet. Antall mennesker(and I use the term losely) som har brukt dette rommet og nettopp badet som jeg nå kaller mitt bad er sikkert astronomisk. Har du noen gang tenkt skikkelig over hvordan du bare er kvasi-nedbrutt organisk materiale? Akkurat nå mens du leser dette skiller huden din bort døde hudceller, mikropartikler som blir airborn, suspenderes på usynlige, ikke-skimtbare luftstrømninger. Og det er bare huden din.

Alle de som har bodd her siden 1500-tallet og benyttet nettopp MITT do til gudene vet hva har derfor ekskretert sine hudceller, sine kjønnsceller, hudsekker, talg sprutet på speilet, ørevoks og alle de andre komponentene en nihilistisk kan kalle et menneske. Sluket på badet mitt ble tett. Og jeg viste umiddelbart at samtlige år med andre folks voldtekt av doen har nå kulminert i sluket; en dusj hver dag(ja, jeg har ikke separat sluk til dusjen, alt går ned i samme høl), to tannpusser, tre-fem ulike håndvasker og samtlig annet i mange år er dømt til å sette sine spor. Så nå ble sluket mitt tett. Tett av alle disse menneskenes synder. Eller noe.

La meg fortelle om sluket mitt. Det er et slikt et våtsluk som oldemor har i vaskekjelleren sin(og det sier egentlig alt). Denne type sluk er konstant fylt med vann, et sjakktrekk av en strategisk plan for bedre hygiene. Et yrende miljø for samtlige bakterier, sopp, prokarya fra fordums tider.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne leve med et tett sluk, der jeg stod, naken ut av dusjen, vann utover gulvet, sluket potte tett. Jeg var trøtt og sur og ville bare legge meg, og tankekapasiteten min var nok ikke på topp, for jeg løftet bare på risten og tok hånden ned i det våte sluket. Ned, under, dypere, dypere.Det var muligens når jeg kjente hele hånden, opp til håndledded, begravet i en symbiose av svampeaktig, hårete slim at jeg kanskje forstod at dette ikke var noen god ide.Og når jeg først begynte å rote oppi herligheten vokste en myrgass opp. Det hele var nesten bibelsk i sin grusomhet. Vagt annerkjente jeg episodens groteske natur, men jeg var for kvalm til å finne styrken til å le av det(dessuten var jeg alene, og hvem er det som sitter med hele jævla hånden begravet i slim og ler alene på en søndagsvkveld, liksom)Desperat begynte jeg å klore opp store tjafser med soppmosehybridet som hadde slått seg til der nede, skrape bort menge på mengde med svargrønt slim, i håp om at hvis jeg bare fikk litt tilstrømning med vann så ville hele greien bli suget ned og bort fra livet mitt.

Dessverre ble det bare verre og verre, og svarte flak kom dansende som flortynn, beiksvart papirkonfetti fra sluket, kom sirklende rundt de nakne beina mine der jeg stod krumbøyd over sluket. Snart stod jeg nedsunket i svart blekk, spytt og sæd og hårsekker og halvnedbrutte hudceller fra alle de som har bodd her noensinne.

Typisk meg at jeg måtte få oppvasken, liksom.

Kvasidesperat og på randen av et sammenbrudd stormet jeg mot kjøkkenet, fant en gaffel, og begynte å hamre løs nedi sluket med gaffelen. Lyden av taggene på metallgaffelen som slafser seg inn i slimet hjemsøker meg fremdeles.

Når jeg endelig klarte å få ut all smørjen og vannet kom strømmende ned i sluket følte jeg at jeg aldri kom til å bli den samme igjen. Et eller annet sted, distansert, funderte jeg over om slike ting skjer med noen andre enn meg. Og så ble jeg stående der, merket av svart og mosegrønn og gallegult, en levende tapestri av andre menneskers bortkastede liv.

Til slutt måtte jeg bare kaste gaffelen. Jeg ble for freaket ut med tanken på at hver gang jeg i fremtiden kom til å bruke en gaffel, så kunne det være nettopp denne jeg satt og spiste av.

Jeg føler det er en slags lekse her, et eller annet sted.

Om å dø på innsiden

Jeg orker ikke å ta en FORBANNA gasskromatografbestemmelse av indre standard EN gang til!!!

La oss spole litt tilbake* fancy sånn baklengsspoling som er på film og sånne sssssssssshhhh-lyder*. En gasskromatograf er en stor ovn, med en lang, veldig tynn kveil inni som brukes til å bestemme ulike forbindelser(drit i hvordan, du skjønner det ikke uansett).

EEEEnyways. Nå har jeg gjort dette tusen ganger, og hvis jeg må gjøre det EN gang til så skal jeg faen meg kvele meg selv med gasskromatografkolonnen. Men først så skal jeg samle alle som har klart den øvelsen i et gassrom og så skal jeg kvantitativt bestemme DEM med gasskromatografiske metoder. Ha ha, revenge på alle som er bedre enn meg!

Nå skulle de labingeniørene "snakke sammen". Det betyr at resultatet mitt sikkert er heeeelt på styr og er totally like ti promille over gitt verdi, og faenfaenfaen.

Faen.

Why OH why ble jeg ikke bare negledesigner?

Frø

Det er fire frø i den åpne håndflaten hennes. Skjelvende fingre plukker ett av de fire frøene opp, lukker med to tynne, avlange fingertupper rundt den voksaktige overflaten. Hun planter den på leppene, mellom dem, biter med fortennene, sluker frøet med den mest voldsomme forsiktighet hun kan påkoste seg. Så gjør hun det samme igjen. Og igjen. Og igjen.

Hun har alltid følt seg forfulgt av speil. Hun har alltid hatet og elsket dem, på samme måte som hun hater og elsker seg selv, og på samme måte som hun endrer speilet rundt den nakne aksen av den nakne kroppen hennes, endrer hun den nakne kroppen sin rundt speiloverflatene. Tingen med Narcissius var ikke at han var så forbanna forelsket i seg selv at han ikke kunne se bort. Tingen med Narcissius var det at han hatet seg selv. Han hatet seg på en måte som også er kjærlighet. Narcissius var forelsket i det verste i ham selv. Det var derfor han druknet.

Hun kan aldri drukne i speiloverflatene sine. Aldri.

Sengen hennes sluker henne levende og rå, og madrassen blir klissete i sin egen skumgummivirkelighet. Hun klarer ikke å løfte på hodet, og håret er klistret til puten. Hun er mer sliten enn hele menneskeheten til sammen. Det gnager i beina hennes, som små dyr, som små, blinde krepsdyr i månelyset, og øynene blinker fra et sted langt borte, et sted i hodet hennes hvor det bare er fred. Hun trenger ikke lys, eller renselse eller skjønnhet. Bare fred.

På en måte er hun mer levende enn noen gang før, når hun står i dusjen og kjenner vannet strømme over henne, for utslitt til å bevege seg, stående likstille som en statue. Fingrene hennes, skjelvende og iskalde, søker over overflaten av det som er henne, kroppen hennes. Hun finner hulrom med glede, bein og ankler og ribbebein. Hun samler huden på hver krok og avskylige del av grotten som er henne, og kjenner omfang av hud.

I speilbildene sine er hun et merkelig fremmed hybrid, en blanding mellom svart maling og polystyrene.

Kjole

Hun danser for ham, i kjolen, svart og silkemyk, glatt, blekk som renner over de hvite lårene hennes, gjennom, gjennom. Hun glir, glir, glir, bare for ham, og selv om han ikke ser på henne fra bordet langt borte fra andre siden av klubben, så vet hun at han har henne festet i sideblikket, festet som den svarte tyfonen hun er.

Han er redd for henne. Han vil ha henne.

Lysene og alle de andre som danser er bare støvfnugg, og svettedråpen som renner nedover svaien i ryggen hennes er gud, og hun er gud, inkarnert, med hoftene og brystene og kløften, bøyd over seg selv som et overbugnende fruktre, og hvorfor ser han ikke på henne, alt er for ham, alt.

Krigers, amazone, forbanna Artemis, sminke svart og krass og linjert, rammer og lukkete paranteser, krigermaske.

Hun har barbert hver eneste lille detalj, hver kurve, hver eneste fuckings forbanna kløftig kurve, så hun drikker mer, bare enda mer bitter drikke, alkohol brennende og stikkende i halsen, akkurat slik hun liker mennene sine, svarte og harde og voldsomme, og kjolen er så trang, den er så trang, men hun slikker seg om munnen, kjenner hvordan drømmedrømmemusikk får alt til å bli bedre, men kjolen er så trang, hun klarer ikke å puste. Men hun ser så bra ut, kjenner hvordan korsettet strammer, strammer, glir hendene igjennom håret, krøllete og ravnsvart. Hun er ikke som andre jenter. Du kan ikke rette på krøllene hennes.

Blodrød lebestift, utover alt, smurt og hard og rå, bare munn og leppe og gumme og tenner, kritthvite tenner, vampyriske og skarpe og uten kompromiss, og hvorfor ser han ikke på henne, dansende på dansegulvet, et kosmisk fenomen omringet av fallende stjerner og supernovaer, diskolys, og drømmemusikken som glatter det ut, glatter ut lebestiften, og hun svetter, håret klistrer seg til ansiktet, til det hvite, bleke, skrikende ansiktet.

Og kjolen er så trang, og han vil ikke se på henne, og sminken renner. Og han vil ha henne, hun vet det, vet det, vet det, og hun skubber bort andre folk, ansiktsløse, skraper med neglene sine, hater dem, hater ham, hater ham og gudløsheten hans, og skoene hennes, tusen meter høye hæler og blodrøde, som munnen som øynene som blodet hun vil se sprutende fra ansiktet hans hvem tror han at han er drittsekk fuckings forbanna idiot.

Og hun får ikke puste. Kjolen er så trang. Den er så trang.

Gammelt papir

Og så står du der, på et kjempe travel postkontor, med en million folk som klistrer igjen konvolutter eller sender pakker eller sleiker på frimerker; og så står du der, med tre egne konvolutter, identiske, bare med ulike adresser på.

Og så kjenner du litt på vekten av papiret, på vekten av konvoluttene, vekten av ordene som du har skrevet selv. herregud, det er for dårlig. herregud, det er skrivefeil. herregud, du kan ingen ting, ditt ubrukelige, pløsete dyr.

Du poster brevene, ser dem skli upersonlig ned i et traug med annen post.

Av en eller annen grunn føler du ingenting.